Livet anno 31. august

I morgen begynner jeg på skolen. Får litt vondt i magen – på en litt fin måte – av å tenke på det, men føler meg ikke særlig nervøs. Jeg har hatt for mange første skoledager på ny skole til å bli nervøs av noe sånt. Nervøsitet er forøvrig overvurdert, det er jo tross alt sånn at enten så går det bra eller så går det over, uansett hvor klisje det høres ut.

IMG_2018.JPG

De siste ukene har gått fort og sakte på samme tid. Sommerfeien har totalt sett vært alt for lang men jeg har alikevel på magisk vis klart å fylle dagene med ett eller annet. Mye av tiden har gått til flytting og ellers veldig materalistiske ting når det kommer til innredning av det lille, men også store 10kvm rommet jeg nå bor i. Har kjøpt fem planter og er blitt overbestyttende og stolt plantemamma. Ellers ser rommet litt ut som noe tatt ut fra et pinterest board, men det er jo greit det. Folk liker jo sånt, og jeg er folk.

IMG_2086

På lørdag startet heldigvis teaterpublikumsesongen igjen for min del. Var på Det Norske Teatret og så Songfuglen. Fy faen så vondt og vakkert på samme tid! Frank Kjosås må være en av verdens beste teaterskuespillere, flyter igjennom hele følelsesregisteret flere ganger i løpet av 90 minutter. Og så utrolig mange flotte kvinnelige karakterer skal man lete lenge etter selv om de kanskje lever i et litt vel destrukivt samfunn. Skal definitivt se den en gang til, kanksje to, kanskje tre. Songfuglen er forøvrig først og fremst en fantastisk liten bok som definitivt annbefales å lese, men ikke nødvendigvis før en ser teaterstykket.

IMG_2062.JPG

Status juli

-Blir flau over at jeg griner litt inni meg hver kveld når jeg ser at jeg begynner å gå tom for Khiel’s hudkremen min. Må finne en nettbutikk som har Khiel’s og shipper til Norge hvor jeg kan kjøpe den igjen.

– Til uka skal jeg endelig til Larvik for å besøke tanta til mamma. Hun minner meg så mye om morfar, og det er veldig fint og litt trist. Men mest fint.

-Prøver å skrive mer igjen. Noen dager får jeg det til, andre dager ikke. Det er vel litt sånn det skal være.

-Jeg har kjøpt litt for mange ting på salg. Men det var jo på salg da.

-Siden jeg kun har en bitteliten lampe på rommet, som ble hastekjøpt på IKEA da jeg kom på at jeg ikke hadde tatt med lampene mine hjemmefra da jeg flyttet, tenner jeg masse stearin- og kubbelys om kvelden. Det føles overdrevent romantisk. Må huske å ta med lampene neste gang jeg er hos mamma og pappa. Bra det er sommer og lyst ute til langt på natt.

-Begynner sakte men sikkert å bli kjent med de andre som bor her. Selv om det er litt som en speeddate hver gang jeg snakker med en av de. Og jeg hater alle former for dating.

-Går konstant rundt i kaftanen jeg kjøpte på Weekday. Føler jeg ser litt ut som en hip sosietetspike, men mest som en litt for eksentrisk kunstner.

-Har fått kviser igjen. Ikke kult.

IMG_1841.JPG

om nudes henger på et museum er det kunst

the dream of the fisherman's wife, hokusai

The dream of the fisherman’s wife, Hokusai

the barricade, george bellows.jpg

The Barricade, George Bellows

La Douceur, Pablo Picasso

La Douceur, Pablo Picasso

red nude, Amedeo_Modigliani_012.jpg

Red Nude, Amedeo Modigliani

wolfgang tillmans, kneeling nude.png

Kneeling nude, Wolfgang Tillmans

Woman III, Willem de Kooning

Woman III, Willem de Kooning

imagedoc13

Do women have to be naked to get into the Met Museum?, Guerrilla Girls

*

Sender du nakenbilder på snap er du hore, poserer du naken forran en mann med et kamera er du modell.

Dissensus

Forrige fredag stod jeg opp klokken åtte om morgenen for å drikke nok kaffe til å være skikkelig våken da jeg skulle ta ti på ni toget til Nationaltheateret. Tasset nedover gaten mot Tjuvholmen og Astrup Fearnley. Hadde to uker tidligere fått den brilliante ideen å melde meg på et foredrag om politikk og kunst og åpningen av TOpublic. Foredragsholderen var den franske filosofen Jacques Rancière som er professor og forsker på estetikk og politikk. Hva nå enn det innebærer.

Foredraget handlet om måten pollitikk påvirker kunst og omvendt. Rancière viste forskjellige eksempler på tegninger, malerier, skulpturer og installasjoner som enten beskrev samfunnet på den tiden det var laget eller hvordan mange verker fra moderne tid i stor grad har blitt påvirket av politiskspill og -kritikk gjennom historien. Foredraget i seg selv var ganske interessant, men litt trått (muligens opplevdes det slik fordi jeg var sånn passe trøtt). Det morsomste var å se Rancière kvikkne til og bli kjempeengasjert under spørsmålsrunden.

Etter tjueminutters pause med obligatorisk champagne ble TOpublic offisiellt åpnet. TOpublic er en kunstmønstring som foregår fra 29. juni til 8. juli. Den fokuserer på transformasjon i alle former for kunst, fra opera og teater til litteratur og installasjoner. Det store plusset, sånn bortsett fra at alle innslagene virker veldig spennende, er at alt er gratis.

Den offisielle åpningen fokuserte på Til Ungdommen, en vakker og passe tykk svart-hvitt bok fylt med tekster, fotografier og kunstverk. Alt i stor grad inspirert av de tunge og fine ungdomsårene. Tre av forfatterene var tilstede og leste novellene sine. Jeg ble spesielt bergtatt av Edy Poppys opplesning av Oppvåkning.

Boken i seg selv er delt opp i tre deler; tro, håp, kjærlighet. Og er dedikert til unge, mindreårige flyktninger og andre unge som kanskje føler de egentlig så fantastiske ungdomsårene som håpløse.

image1.JPG

Mer informasjon og programmet for kunstmønstringen finnes på TOpublic sine hjemmesider.

I går tok jeg toget for å kjøpe ei flaske vin. For det er slikt en gjør når en er alene. Fant en fin kjole på Fretex til 79 kroner så dro jeg hjem og satt oppe til alt for sent på natten og skrev. Jeg skriver best etter å ha fått i meg alkohol. Det tror jeg alle gjør.

Oslo

1. juli flytter jeg endelig inn i kollektiv i Oslo. Om alt går som det skal da. Jeg skal tilbake til Oslo. Jeg har savnet Oslo, sånn skikkelig. På den måten et barn kan savne sin mor har jeg savnet Oslo i to og et halvt år. Oslo og jeg har hatt et turbulent forhold, men som en hver romantikker må jeg tilbake. Selv om jeg ikke er så romantisk av meg. Jeg savner parker i solen. Jeg savner mennesker som aldri sier hei på gaten. Jeg savner seine kvelder med kald øl på en terrasse nederst i Hegdehaugsveien. Jeg savner lyden av trikken. Jeg savner lukten av eksos og dårlig luft, selv om jeg har astma og blir tett i lungene av det. Jeg savner å drikke så mye vin at jeg spyr på nach. Jeg savner det halvsekundet jeg tror jeg skal falle når tbanen stopper.  Jeg savner å gå gatelangs på søndager bare fordi at det ikke finnes noe bedre å gjøre. Jeg savner å ha teaterene ti minutter unna. Jeg savner sal 1 på Colloseum kino. Jeg savner Oslo-sommeren. Jeg savner Oslo-vinteren.

Og til høsen skal jeg få drive med det jeg liker best. På fulltid. Jeg skal bli fattig kunststudent som heller kjøper teaterbilletter enn middag, og bruker ungdomskortene og studentrabattene for alt de er verdt. Jeg skal være på skolen til midnatt for så å gå hjem og sitte oppe til solen står opp for å ferdigstille kunstprosjekter. Jeg skal lese bøker på søndagskvelden og på bussen.

Nå om dagen hører jeg på Nils Bech og Stromae og prøver å være like kreativ som de. Jeg maler illustrasjoner med vannmaling mens jeg chatter med morsomme og ikke fullt så morsomme boys på Tinder. Sitter oppe til langt på natt med vin og skriver på noveller og dikt jeg mest sannsynligvis aldri kommer til å publisere. Leter febrilsk etter noe å bedrive på kveldstid – forsåvidt også på dagtid – nå som det er pause i spilleplanen på teaterene. Enn så lenge har løsningen vært å gå inn og ut av Astrup Fearnley for å stirre på verkene til Damien Hirst. De er så vakre og morbide på en og samme gang, jeg får virkelig aldri nok av de.

image1.JPG

svarte dager

Processed with VSCOcam with f2 preset

Tror jeg klisjefyllt nok trengte en ny start. Ny start, nytt språk. Politikken er gjort privat enn så lenge, og det private smyger seg muligens mer og mer inn. Mest fordi hodet klarer ikke holde seg klart nok til å skrive lange avhandlinger om ISIL og abort og Sylvi Listhaugs gullstoler lengre.

Jeg er litt i stalemate akkurat nå. Alt beveger seg så sakte. Vet ikke helt hvor jeg er, er neimenn ikke sikker på hvor jeg skal heller. Men jeg merker det begynner så smått å falle på plass. Et sted langt bak i hjernebarken begynner nåtidas og framtidas biter å pusles sammen. Og snart, veldig snart kommer jeg til å vite hva som skjer til høsten, hvor jeg kommer til å gjøre av meg når jeg drar fra dette bittelille rommet i den store, gamle, hvite bygningen på Nordmøre.

Det kommer til å bli tårer, det vet jeg. Men nå ønsker jeg mest av alt at skoleslutt var i morgen, ikke om fire månder. Det er mulig jeg angrer på å ha tenkt sånn når avreisedagen er her, og jeg håper for alt det er verdt at jeg kommer til å gjøre det. Selv om nå, akkurat nå virker det som om å håpe på fred i midtøsten. Men vi får se, ingenting er umulig.

Jeg vil jo egentlig bare male.