Status juli

-Blir flau over at jeg griner litt inni meg hver kveld når jeg ser at jeg begynner å gå tom for Khiel’s hudkremen min. Må finne en nettbutikk som har Khiel’s og shipper til Norge hvor jeg kan kjøpe den igjen.

– Til uka skal jeg endelig til Larvik for å besøke tanta til mamma. Hun minner meg så mye om morfar, og det er veldig fint og litt trist. Men mest fint.

-Prøver å skrive mer igjen. Noen dager får jeg det til, andre dager ikke. Det er vel litt sånn det skal være.

-Jeg har kjøpt litt for mange ting på salg. Men det var jo på salg da.

-Siden jeg kun har en bitteliten lampe på rommet, som ble hastekjøpt på IKEA da jeg kom på at jeg ikke hadde tatt med lampene mine hjemmefra da jeg flyttet, tenner jeg masse stearin- og kubbelys om kvelden. Det føles overdrevent romantisk. Må huske å ta med lampene neste gang jeg er hos mamma og pappa. Bra det er sommer og lyst ute til langt på natt.

-Begynner sakte men sikkert å bli kjent med de andre som bor her. Selv om det er litt som en speeddate hver gang jeg snakker med en av de. Og jeg hater alle former for dating.

-Går konstant rundt i kaftanen jeg kjøpte på Weekday. Føler jeg ser litt ut som en hip sosietetspike, men mest som en litt for eksentrisk kunstner.

-Har fått kviser igjen. Ikke kult.

IMG_1841.JPG

Oslo

1. juli flytter jeg endelig inn i kollektiv i Oslo. Om alt går som det skal da. Jeg skal tilbake til Oslo. Jeg har savnet Oslo, sånn skikkelig. På den måten et barn kan savne sin mor har jeg savnet Oslo i to og et halvt år. Oslo og jeg har hatt et turbulent forhold, men som en hver romantikker må jeg tilbake. Selv om jeg ikke er så romantisk av meg. Jeg savner parker i solen. Jeg savner mennesker som aldri sier hei på gaten. Jeg savner seine kvelder med kald øl på en terrasse nederst i Hegdehaugsveien. Jeg savner lyden av trikken. Jeg savner lukten av eksos og dårlig luft, selv om jeg har astma og blir tett i lungene av det. Jeg savner å drikke så mye vin at jeg spyr på nach. Jeg savner det halvsekundet jeg tror jeg skal falle når tbanen stopper.  Jeg savner å gå gatelangs på søndager bare fordi at det ikke finnes noe bedre å gjøre. Jeg savner å ha teaterene ti minutter unna. Jeg savner sal 1 på Colloseum kino. Jeg savner Oslo-sommeren. Jeg savner Oslo-vinteren.

Og til høsen skal jeg få drive med det jeg liker best. På fulltid. Jeg skal bli fattig kunststudent som heller kjøper teaterbilletter enn middag, og bruker ungdomskortene og studentrabattene for alt de er verdt. Jeg skal være på skolen til midnatt for så å gå hjem og sitte oppe til solen står opp for å ferdigstille kunstprosjekter. Jeg skal lese bøker på søndagskvelden og på bussen.

Nå om dagen hører jeg på Nils Bech og Stromae og prøver å være like kreativ som de. Jeg maler illustrasjoner med vannmaling mens jeg chatter med morsomme og ikke fullt så morsomme boys på Tinder. Sitter oppe til langt på natt med vin og skriver på noveller og dikt jeg mest sannsynligvis aldri kommer til å publisere. Leter febrilsk etter noe å bedrive på kveldstid – forsåvidt også på dagtid – nå som det er pause i spilleplanen på teaterene. Enn så lenge har løsningen vært å gå inn og ut av Astrup Fearnley for å stirre på verkene til Damien Hirst. De er så vakre og morbide på en og samme gang, jeg får virkelig aldri nok av de.

image1.JPG

svarte dager

Processed with VSCOcam with f2 preset

Tror jeg klisjefyllt nok trengte en ny start. Ny start, nytt språk. Politikken er gjort privat enn så lenge, og det private smyger seg muligens mer og mer inn. Mest fordi hodet klarer ikke holde seg klart nok til å skrive lange avhandlinger om ISIL og abort og Sylvi Listhaugs gullstoler lengre.

Jeg er litt i stalemate akkurat nå. Alt beveger seg så sakte. Vet ikke helt hvor jeg er, er neimenn ikke sikker på hvor jeg skal heller. Men jeg merker det begynner så smått å falle på plass. Et sted langt bak i hjernebarken begynner nåtidas og framtidas biter å pusles sammen. Og snart, veldig snart kommer jeg til å vite hva som skjer til høsten, hvor jeg kommer til å gjøre av meg når jeg drar fra dette bittelille rommet i den store, gamle, hvite bygningen på Nordmøre.

Det kommer til å bli tårer, det vet jeg. Men nå ønsker jeg mest av alt at skoleslutt var i morgen, ikke om fire månder. Det er mulig jeg angrer på å ha tenkt sånn når avreisedagen er her, og jeg håper for alt det er verdt at jeg kommer til å gjøre det. Selv om nå, akkurat nå virker det som om å håpe på fred i midtøsten. Men vi får se, ingenting er umulig.

Jeg vil jo egentlig bare male.