Livet anno 31. august

I morgen begynner jeg på skolen. Får litt vondt i magen – på en litt fin måte – av å tenke på det, men føler meg ikke særlig nervøs. Jeg har hatt for mange første skoledager på ny skole til å bli nervøs av noe sånt. Nervøsitet er forøvrig overvurdert, det er jo tross alt sånn at enten så går det bra eller så går det over, uansett hvor klisje det høres ut.

IMG_2018.JPG

De siste ukene har gått fort og sakte på samme tid. Sommerfeien har totalt sett vært alt for lang men jeg har alikevel på magisk vis klart å fylle dagene med ett eller annet. Mye av tiden har gått til flytting og ellers veldig materalistiske ting når det kommer til innredning av det lille, men også store 10kvm rommet jeg nå bor i. Har kjøpt fem planter og er blitt overbestyttende og stolt plantemamma. Ellers ser rommet litt ut som noe tatt ut fra et pinterest board, men det er jo greit det. Folk liker jo sånt, og jeg er folk.

IMG_2086

På lørdag startet heldigvis teaterpublikumsesongen igjen for min del. Var på Det Norske Teatret og så Songfuglen. Fy faen så vondt og vakkert på samme tid! Frank Kjosås må være en av verdens beste teaterskuespillere, flyter igjennom hele følelsesregisteret flere ganger i løpet av 90 minutter. Og så utrolig mange flotte kvinnelige karakterer skal man lete lenge etter selv om de kanskje lever i et litt vel destrukivt samfunn. Skal definitivt se den en gang til, kanksje to, kanskje tre. Songfuglen er forøvrig først og fremst en fantastisk liten bok som definitivt annbefales å lese, men ikke nødvendigvis før en ser teaterstykket.

IMG_2062.JPG

Advertisements

svarte dager

Processed with VSCOcam with f2 preset

Tror jeg klisjefyllt nok trengte en ny start. Ny start, nytt språk. Politikken er gjort privat enn så lenge, og det private smyger seg muligens mer og mer inn. Mest fordi hodet klarer ikke holde seg klart nok til å skrive lange avhandlinger om ISIL og abort og Sylvi Listhaugs gullstoler lengre.

Jeg er litt i stalemate akkurat nå. Alt beveger seg så sakte. Vet ikke helt hvor jeg er, er neimenn ikke sikker på hvor jeg skal heller. Men jeg merker det begynner så smått å falle på plass. Et sted langt bak i hjernebarken begynner nåtidas og framtidas biter å pusles sammen. Og snart, veldig snart kommer jeg til å vite hva som skjer til høsten, hvor jeg kommer til å gjøre av meg når jeg drar fra dette bittelille rommet i den store, gamle, hvite bygningen på Nordmøre.

Det kommer til å bli tårer, det vet jeg. Men nå ønsker jeg mest av alt at skoleslutt var i morgen, ikke om fire månder. Det er mulig jeg angrer på å ha tenkt sånn når avreisedagen er her, og jeg håper for alt det er verdt at jeg kommer til å gjøre det. Selv om nå, akkurat nå virker det som om å håpe på fred i midtøsten. Men vi får se, ingenting er umulig.

Jeg vil jo egentlig bare male.